Jeg har egentlig bestemt meg for å ikke publisere et innlegg som dette. Men på samme tid vet jeg at det er flere som har det som meg, og jeg vil vise disse menneskene at de ikke er alene.

For en stund siden fant jeg ut at jeg ikke levde for meg selv, men for andre. Jeg ville bare dø og komme meg vekk dra denne verden. Presset til å være vellykket og bli akseptert var alt for stort. Fra jeg var liten var jeg en av de uheldige som ble plukket ut til å bli hakket på. Først ble jeg mobbet for å snakke rart, men da jeg sluttet å snakke så ble jeg mobbet for det også. Jeg ble også mobbet for utseendet mitt, og for hvert år som gikk ble mobbingen bare verre og verre. Etter mange år var ikke reaksjonen min å gå og gråte i skjul lenger, det var forsøk på selvskading og selvmord. Både jeg og mamma kontaktet lærere, rektor og andre som kunne hjelpe meg angående mobbingen, men vi ble ikke hørt. Jeg ble ikke tatt på alvor på noen slags måte, jeg var helt hjelpeløs.

I en veldig ung alder begynte jeg å gå i oversize klær for å gjemme meg, slik at ingen skulle legge merke til meg. Jeg husker så godt da jeg startet i 5.klasse og fant ut at jeg ville på shoppingtur med mamma. For første gang på mange år fant jeg en bluse jeg syntes var veldig fin og feminin. Mamma kjøpte denne blusen til meg og jeg var overlykkelig. Jeg gledet meg for første gang til å gå på skolen for å vise mitt nye antrekk. Da jeg møtte opp på skolen så alle rart på meg. Jeg visste ikke om det var positivt eller negativt, men håpet så klart på det beste. Da timen var over kom det en gutt i klassen som sa at i dag var jeg ekstra stygg, og slike kommentarer fortsatte ut dagen. Etter den dagen har jeg aldri brukt samme bluse, jeg hater den rett og slett.

I 8.klasse begynte jeg å dra hjem i friminuttene. I tillegg til å miste mine beste venner så samlet nesten hele kullet seg foran meg og ropte ut de styggeste ting. Selvom ikke alle deltok så sto de på samme side. Noen lo, mens andre sto der kun for å få alt med seg. Ingen var på min side, trøstet meg eller stoppet det. Jeg løp hjem og en time senere ringte mamma og sa hun hadde fått telefon fra læreren min som sa jeg hadde skulket. Jeg sa aldri til mamma grunnen til jeg dro, jeg syntes det var utrolig flaut og skammet meg. Dette er en av de verste opplevelsene jeg har hatt, for det var da jeg innså at jeg virkelig ikke klarte mer. Jeg lette etter alt i huset som kunne ta livet mitt. Men selvmordsforsøkene ble aldri vellykkede. Slik holdt det på i mange år.

I 9.klasse skulket jeg i flere måneder. Det var fordi jeg sluttet å spise. Det startet med å sulte seg, deretter mistet jeg matlysten og det ble en vane for meg å ikke spise. Jeg ble utrolig slapp og var sengeliggende i flere måneder før jeg klarte å lære meg opp til å spise normalt igjen. Jeg er ikke 100% frisk, det er vanskelig for meg å kjenne sultfølelsen på samme måte som jeg gjorde før. Det er også lett for meg å spise for mye fordi jeg heller ikke alltid kjenner følelsen av å bli mett. Men med god støtte fra mamma klarte jeg å spise mat til riktig tider. Mamma har kjempet hardt for meg i alle disse årene, uten henne hadde jeg ikke kommet noen vei. Mamma fikk meg til å bytte skole i 10.klasse. Endelig skulle livet mitt forandre seg helt, jeg skulle endelig starte helt på nytt. Men de »gamle» mobberene ga seg ikke, de begynte å kontakte visse folk i den nye klassen min og jeg fikk en del stygge kommentarer av visse personer på den nye skolen. Det endte opp med at jeg ikke åpnet meg for de som faktisk likte meg for den jeg var, noe som jeg nå i ettertid angrer utrolig på at jeg ikke gjorde.

1.vgs fikk jeg mange nye venner,  det var endelig lettere å komme i et helt nytt og annerledes miljø. Men en dag kom det ei dame som prøvde å få forskjellig elever til å fortelle en liten historie til hele skolen. Jeg var en av de som ble plukket ut. Jeg skulle snakke litt om mobbingen min, men istedenfor å si at det var meg jeg pratet om så latet jeg som det var en venn av meg. Mens jeg sto foran hele skolen med skjelven stemme og fortalte den vonde historien var det to fra den forrige skolen min som satt og lo, de prøvde å latterliggjøre meg foran klassene sine. De sa jeg pratet om meg selv og alt var så utrolig teit. Den dagen fikk jeg masse positiv tilbakemelding, men det eneste jeg klarte å tenke på var kommentarene fra disse to menneskene.

2.vgs var et utrolig bra år. Jeg kom i en herlig klasse og ble akseptert, for første gang. Jeg fikk 3 gode venner som jeg er sikker på jeg kommer til å ha livet ut. Men jeg fikk flere kommentarer og spørsmål hvorfor jeg alltid var så hyper og glad av enkelte elever og andre rundt meg. Jeg svarte at jeg bare var sånn, men sannheten er at det var en slags maske jeg la over det triste ansiktet og den knuste sjelen. Jeg måtte overdrive for at ingen skulle mistenke noe, for det var slik jeg prøvde å starte et nytt liv. Jeg bruker fortsatt den samme masken, men ikke like ofte. Jeg føler det er nå sinnet og aggresjonen kommer. Jeg vil skrike, banne, slå, og så falle på kne i tårer. Følelsene mine styrer meg, jeg klarer ikke alltid å kontrollere meg selv.

Jeg er veldig sliten av å være usikker på meg selv, det går utover jobben min, fritiden min og alle jeg er glad i. Nå får jeg hjelp til å prate ut om alle de vonde opplevelsene med ei hyggelig dame, det er veldig til hjelp og jeg anbefaler alle som ikke har det bra til å ta kontakt med en profesjonell. Det er veldig tungt i starten, for da skal man fortelle om fortiden sin og følelsene blir dratt opp igjen. Men for hver gang føles det lettere og lettere. Men en positiv ting med alt dette er at hvis ikke alt dette hadde skjedd hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Smerten har bygd meg sterk, gjort meg mer forståelsesfull og omsorgsfull. Jeg har flere erfaringer enn mange på min alder har og jeg vet hvordan jeg skal håndtere de fleste saker.
Jeg er også veldig glad for at mamma og resten av min familie har vært der for meg og vært støttende i alle disse årene. Uten dem hadde jeg ikke klart meg så bra som jeg gjør nå.